Vi hadde gledet oss til elevrådsturen i Desember, men på grunn av dårlig vær ble det hele avlyst. Deretter ble det bestemt at vi skulle dra en senere helg, altså søndag 26. april. Det endte med at ut av de 30 elevene som skulle dra, var det bare 16 som hadde mulighet denne helgen.
Jeg stod opp for å dusje. Da jeg kom tilbake på rommet mitt, hadde jeg en ny tekstmelding. "Call me as soon as you see this" fra Lexi. Jeg ringte hun opp, og det viste seg at hun ikke kunne bli med på turen allikevel. Jeg ble litt overasket, men slikt skjer. Det siste jeg sa til hun før jeg la på var "I'll call you and tell you how boring it is, to make you feel better."
Mel og jeg var tidlig ute. Vi var der før alle andre, men etterhvert dukket den ene opp etter den andre. Den gule skolebussen var faktisk forsinket, så vi dro senere enn planlagt. Dette gjorde at vi heller ikke stoppet i Jamestown for å spise lunsj. Da vi gikk ombord på bussen satt jeg meg først i et sete. Så ser jeg Brittany og Kristin komme ombord, og jeg bestemmer meg for å sette meg et sete lenger bak, så de hadde mer plass. Brittany setter seg i setet jeg satt i.
Kristin, Brittany og jeg satt og pratet i sikkert to-tre timer. På et pungt trodde jeg vi hadde brukt opp alle samtaleevner i hele verden, men det skulle vise seg at jeg tok så alt for feil.. Vi ble trette etter hvert, og gikk inn i vår egen verden med iPod. Noen sov, dette inkluderte Brittany.
Etter en stund i vår egen verden, var vi tilfeldigvis i litt for høy fart ned en sving. På skolebusser er jeg vant med krappe svinger og noen ganger blir man forflyttet på enten om man vil eller ikke. Jeg vil jo si jeg er en erfaren basketball-reisende person. Brittany, som lå og sov, stod plutselig på bena og smilte. Jeg tror jeg aldri har sett hun så lykkelig noen gang, hun smilte fra øre til øre og syntes det var ganske festlig at hun lå og sov for et sekund siden, men nå stod hun oppe. Hun, og en del andre ting endte i midtgangen av bussen.
Det er det siste jeg husker før bussen kjørte ut i en nedoverbakke og tippet over på sjåførsidens vinduer.
"Kristin, can you move at all?" Det var det første jeg sa. På en eller annen underlig måte, befant jeg meg "i bro" over setene der Kristin lå. På en eller annen helt merkelig måte hadde jeg klart å holde meg oppe, baklengs, uten å lande oppå Kristin. Noe som ville være mest naturlig, siden hun var på motsatt side av meg. "Is everyone ok?" er det neste jeg hører. Jeg holder meg fremdeles oppe, baklengs, med mine adrenalin muskler som dukket opp. Alt jeg ser er forvirrede blikk, og noen åpner en nødluke. Folk kommer seg ut. Jeg har kommet meg ut av min spiderman posisjon, og står oppreist. "Brittany, are you ok?" spør Kristin. Brittany gråter, og jeg kan se at hun har vondt i hodet.
Jeg er helt blokket ute, jeg klarer ikke tenke. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd, og hvordan i huleste folk har kommet seg ut allerede før jeg har klarnet tankene. "Cecilie, we should get out!" sier Kristin, i det hun beveger seg ut nødluken. Jeg tenker over det Kristin akkurat hadde gitt meg beskjed om, det gir jo mening! Jeg må ut. Så kommer jeg på at Brittany fremdeles ligger nede enda. Jeg setter meg ned på knærne og tar tak i hånden hennes. Jeg ser på hun som det største sprørsmålstegnet av en idiot. Hun gråter, og jeg har aldri følt meg så hjelpesløs i hele mitt liv.
Alle elevene er ute av bussen. Jeg tenkte at det var bra, for da betydde det at jeg kunne fokusere på Brittany. Mr. Dahl, som er den eneste læreren med på bussen, kommer bak. Han er helt blek i ansiktet. Jeg kan se at han har blitt slått i hodet og hånden hans blør. "Brittany, I need you to look at me, ok? I need you to talk to me. Can you talk to me?" Mr. Dahl oppfører seg som om han har gjort dette tusen ganger, en ekte helt. Jeg er fremdeles i sjokk, men finner meg selv etter litt. En ambulansemann kommer inn i bussen. Han skal hjelpe Brittany ut.
I det jeg trodde det var over og ut med Brittany, får hun hjelp. "Can you move your toes?" Ambulansemannen vet hva han gjør. Brittany kan bevege tærne, dermed er det enda håp. Denne mannen er ikke en helt vanlig mann, han vet når man bringer humor inn i bildet. Jeg hadde aldri trodd dette var rett tidspunkt å lage vitser, i det jeg ser Brittany smile. Jeg er ute av sjokkfase 1.
En brannmann stikker hodet inn nødutgangen. "What is she her for? Moral support?" han var tydeligvis overasket over at jeg fremdeles satt der inne med hånden til Brittany i min. Jeg var overasket over hvor fort alle disse menneskene kom til åstedet. "Can you open the back exit door?" Jeg beveger meg bak i bussen blandt seter og bager som ligger over alt, og prøver å åpne luken. Luken er ødelagt. Alt jeg tenker er hva i all verden de skal med den luken, når vi har en luke, og kan de ikke bare se å få Brittany ut herifra så fort som mulig?! "I need you to help me. I'll show you how to lift her head, and then I need you to do it." Ok, endelig hadde jeg fått beskjed om noe jeg kunne hjelpe med. Vi skulle prøve å "løfte" Brittany sånn at hun slapp å ligge i en anstrengt posisjon med hodet sitt. Det dumme med dette, var at hun lå i en nedoverbakke, så i det vi prøvde å flytte hun, skle hun bare tilbake.
Ambulansemannen, som introduserte seg på et punkt men jeg aner ikke hva han sa, grublet lenge over hvordan i all verden vi skulle få Brittany ut, uten at hun behøvde å bevege hode, skulder og ryggparti noe særlig. Etterhvert kom flere folk inn for å hjelpe, og på et punkt følte jeg at jeg bare var i veien. De fikk sendt inn et ambulansebrett og til slutt kom Brittany seg ut derifra. Jeg forsøker å reise meg, men bena mine bare vakler. Jeg tenker at det helt sikkert bare er normalt. Jeg reiser meg igjen og vakler mot nødutgangen. Jeg tenker at dette handler ikke om meg, dette handler om å få Brittany til sykehuset. Jeg var den siste "rammede" ut av bussen.
Ut luken gikk jeg og alt jeg så var gress. Så snur jeg meg og ser tilbake på hvor jeg kom fra; taket på det som hadde vært en buss. Jeg ser biler, og Brittany er allerede på vei inn ambulansebilen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke la Brittany dra til sykehuset helt alene, men jeg vil ikke bry noen med å si det. Det er nok mas fra før av. Jeg blir helt stum og forvirret, sjokkfase 2, da jeg ser brannbiler, politibiler og sykebiler om hverandre. Alt jeg tenker er at Brittany var så glad for en liten stund siden, og nå kan hun ha brukket hva som helst!
Det regner og Laura, som var en av de første ut av bussen, sier jeg jeg bør sette meg inn i politibilen med noen av de andre elevene så jeg ikke blir kald. Jeg klarer ikke det på dette punktet. Jeg ser rundt meg og spør alle jeg ser "Are you ok? Are you ok?" Jeg har rekord i å si det nå. Jeg innser at alle er ok, og setter meg inn i frontsetet i en politibil. Bak meg sitter Brianna, Sammy og Eric. Vi sitter noen sekunder å småprater om hva som akkurat hadde skjedd, da jeg sier "I'm pretty sure that I'm gonna start cry any time now and.." og så gråter jeg som bare det. Sjokkfase 3. Jeg prøver å være modig, og smile, men tårene bare flommer over. Jeg stoppet etter litt. Så bestemmer jeg meg for å ringe Mel, for å gi beskjed. I det jeg snakker med Allie, gråter jeg bare igjen.
Vi blir beordret inn i en blå bil, og de tar oss til hotellet vi skulle bo på. Det viste seg at vi var fem minutter unna å være fremme da det hele skjedde. FEM minutter, og vi ville vært ok. De som kjørte oss var helt mongolske, og sikkert enda mer mongolske når jeg var i sjokk og ikke brukte hodet i det hele tatt. De sa ditt og datt, og jeg fikk helt fnatt. Etter en tur på do (helt utrolig at vi som måtte på do før det skjedde, holdt ut hele den stunden!!)og break out med tårer på hele gjengen, ble vi kjørt til hotellet hvor resten av gjengen var. Noen blir sjekket for hodeskader og hjernerystelser. Jeg kjenner meg ør, men tenker at jeg jo tross alt er en viking.
Vi blir puttet inn i et venterom. Der snakker vi ut om hva som har skjedd. Det hjalp utrolig, snakke ut og tenke over hva som nettopp hadde rystet både oss og de rundt oss. Jeg har 5 norske kroner på smykket som jeg har rundt halsen. Mamma ringer.
Dårlig dekning gjør samtalen med mamma veldig kort, men jeg trodde jeg hadde fått sakt det viktigste. At jeg var ok, og at vi var i sikkerhet. Ærlig talt husker jeg ikke helt, jeg var helt stresset ut. Kristin var på sjekk for hodet hennes og Brittany, ja, Gudene visste hvor hun var. "Is there a Cecilie in here?" jeg lyser opp som en lyspære. "Brittany wants to see you."
Det er sånn man bare ser på film, det. Og ofte, kommer personen inn i rommet til den døende personen for siste gang. Takk og lov at dette ikke var tilfelle. Da jeg kommer inn, ligger Brittany på sengen helt rett. Med nakkestøtten jeg og ambulansemannen puttet på hun rett før hun ble lagt på båren. Hun ser meg ikke da jeg går inn døren, og alt jeg vil er å gråte.
Jeg tar meg sammen og går bort til sengen, lener meg litt over så hun slipper å bevege hodet. "Hey favorite!" sa hun. Hun sier alltid at jeg er hennes favoritt, hun smiler alltid. Det var et sykt godt tegn! Hun tenker ikke på seg selv og begynner å spør om alle har det ok. Hun forteller at de tok av henne alle klærne hennes og favorittgenseren hennes ble klippet av henne. Så sier hun at hun vedder på at foreldrene hennes er sinte for at hun er på sykehus. Hun sier alle sånne dumme ting som man sier når man har fått en støyt, sånne ting som bare Brittany kan si. Det gjorde det såklart lett for meg å jatte med, og ikke gråte over hva som skulle skje videre.
En mann kommer inn og sier han må ta med seg Brittany for å ta bilder. Han sier jeg får bli med, og det blir jeg så helt absolutt klart. Jeg vil ikke gå fra Brittany igjen. Mannen og jeg triller Brittany i sengen hennes. Vi tar heis ned og jeg må vente utenfor da de tar bilder. Jeg venter ute i en sånn stol som man bare ser på film. Beroliggende bakgrunnsmusikk er i luften, jeg feller nok en tåre og tenker at dette er tidspunktet for å be.
Da vi kommer ut av heisen på vei tilbake til rommet sier Brittany "Favorite, you took the elevator twice. Only for me! Thank you!" Hun vet jeg ikke er noe fan av heiser, særlig de små. Jeg var dødsglad for at hun holdt det gående med en lett tone og vanlig Brittany humor. Det gjorde det ti ganger lettere. Jeg føler meg også utrolig priviligert, som eneste person i rommet med Brittany. Jeg har aldri blitt ropt opp i et venterom på den måten. Det er vel kanskje også en god ting det, da!
Den ene sykepleieren kommer inn og den andre går, det var sikkert syv forskjellige sykepleiere inne å sjekket Brittany på emergency rommet. En annen sykepleier forteller meg at Krisitn ligger i rommet ved siden av, og at hun også har det bra. Da ber jeg Brittany om å få lov å forlate hun for å si hei til Kristin. Jeg går inn i rommet hennes, hun ser oppgitt ut og sier "They gave me a shot. In my butt!!" Da braser det ut i latter, og jeg skjønner at Kristin er sitt sanne jeg.
Jeg får lov å få med meg Kristin tilbake til Brittany's rom, og da vi kommer inn har hun blitt satt opp, og nakkekragen var tatt av. Hun snakker med moren sin på telefonen. Å, hvor godt hun ser ut der hun sitter! Hun begynner å gråte da hun ser at Krisitn har det bra også, men tar seg fort sammen. Dette er ikke jenta som viser følelser.
Ulykken skjedde 11.30, og vi var på sykehuset til ca. klokken tre. Det gikk så fort, alt skjedde så plutselig. Men allikevel husker jeg nesten alt i detalj. Da vi forlate sykehuset, visste jeg ingenting om Brittany's tilstand. Hun er kapteinen på tennislaget, og er kjent for å være sterk. Jeg kunne på ingen måte si hva slags smerter hun hadde, hun hadde aldri latt meg se det. På kvelden ringte hun meg og Kristin. Hun sa hvor kjipt det var at hun ikke var der med oss, og at hun var sint på foreldrene sine fordi de hadde tatt hun med hjem. Da måtte jeg sette på meg alvorsstemmen og sa at nå synes jeg hun var dum. Hun kunne knapt gå, det hadde på ingen måte vært bra for hun å være på hotellet med oss.
Vi kom hjem i fire tiden i dag, mandag. Alle tingene våre hadde vi fått kvelden før, alt var vått. Alle tingene til Brittany hadde vi hatt på rommet vårt, så hun kom sammen med moren sin å hentet det. Jeg trodde situasjonen var mye værre enn den var, men Brittany så så godt ut. Jeg har aldri vært så glad for å se noen noen gang! Mammaen hennes sa "Thank you so much, Cecilie. I'm so thankful that you stayed with her the whole time!" Hun fortsatte å gi meg komplimenter. Selvfølgelig er det flott med komplimenter, men jeg tror hvem som helst hadde gjort det samme som jeg gjorde inne på bussen. Jeg tror man aldri kan forberede seg på noe som dette, men når man sitter i det så tenker man ikke. Man bare gjør. Og det gjorde jeg.
Lokalavisen skriver:
